Det var som 12- åring jeg oppdaget magien med å ta bilder, det å stoppe tiden i noen få tidels sekund og forventningene med å vente til bildene var ferdig fremkalt eller den fantastiske opplevelsen av å se bildene bli til i mørkerommet i de sene nattetimer.
Jeg fikk låne speilrefleksen av faren min, en Canon AE-1 til jeg senere fikk kjøpt mitt eget kamera for konfirmasjonspengene. Uten internett (slutten av 80- tallet...), kastet jeg meg over alt jeg fant av blader og bøker på biblioteket og bokhandel. Prøve og feile, prøve og feile, fange øyeblikk, fremkalle i mørkerom, forkaste, prøve igjen. På skolen hadde jeg foto i valgfag og fikk reiste rundt på andre skoler i Kristiansand for å dokumentere skolebygg og skolehverdag.
Kameraet var med overalt, jeg jobbet i fotobutikk og fikk teste ut nye kamera, optikk, lys og fremkalling av film.
Det er noe med lyden av lukkeren og speilet som klasket i søkeren - det å fange ett stykke tidshistorie... lykke...
I dag bor jeg blandt dype fjorder og spisse tinder i Ulsteinvik sammen med Henriette, min store kjærlighet, tre sønner og en katt.
Hvorfor bryllupsfotografering?
Jeg elsker mennesker, alle typer mennesker. Alle har en historie å fortelle og jeg vil være med. I ett bryllup er man omkranset av lykkelige mennesker som vil hverandre godt. Denne godheten og rausheten skaper helt spesielle rammer som jeg som øyeblikkfanger elsker å ta del i.
Det gir meg et driv og en lykkefølelse.
Det viktigste for meg er ikke nødvendigvis å ta de teknisk beste bildene, men å fange disse spesielle, sarte, romantiske og unike øyeblikkene mellom to mennesker som elsker hverandre over alt på denne jord.
Tidshistorie...
Mange velger å ikke booke fotograf, det er helt ok, men jeg tror at man går glipp av en unik mulighet til å få en rød tråd gjennom hele dagen.
En dedikert fotograf er nettopp det - dedikert, 100% (og kanskje mer...), vi ser ting fra andre synsvinkler
Min stil
Jeg er først og fremst en observatør og gir veldig sjelden direksjoner (selv om det av og til er på sin plass å dirigere litt også).
Med (nesten) lydløs lukker og ett kamera som ikke skriker fotograf, kan jeg komme meg tett inn på mennesker og fange de ekte situasjonene, de man bare ser i brøkdelen av et sekund. På fotografspråk kalles stilen reportasje eller fotojournalisme - man er der for å dokumentere, ikke dirigere.
Jeg er ikke verdensmester på de oppstilte, formelle bildene. Det kommer nok at jeg synes oppstilte bilder har noe kunstig over seg. Det betyr ikke at jeg ikke tar oppstilte bilder - de spiller en viktig rolle på denne dagen. Det er ikke ofte man samler familier og venner i et og samme lag og derfor er det riktig og viktig å bruke tid også på de oppstilte, formelle bildene.